Dien Bien Phu

For a lande opp mot vinden, flyr propellflyet over Dien Bien Phu og sletta rundt byen for det vender. Fra flyet er det tydelig hvilken umulig posisjon franskmennene hadde satt seg i i 1954. Sletta er enorm, omgitt av hoye fjell pa alle kanter. Assted for et av forrige arhundres viktigste slag.

Det skulle ikke ta lang tid fra Ho Chi Minh i 1945 erklarte Vietnam selvstendig, til at all verdens stormakter kom for a ha et ord med i laget. Innen ett ar var gatt, hadde britene erobret deltaomradet i sor, kineserne kom nordfra, mens franskmennene inntok Hanoi. Amerikanerne var allerede i Vietnam, om enn kun med radgivere. Alle kom for a jage ut japanerne, som kapitulerte samme dagen som Ho Chi Minh erklarte Vietnam selvstendig. Onkel Ho matte gjore et valg. "Jeg vil heller lukte fransk dritt i fem ar enn kinesisk resten av livet", skal han ha resonert og skrev under en avtale som gjorde Vietnam til en autonom stat i Fransk Indokina. Kineserne trakk seg dermed tilbake, men hadde knapt kommet tilbake til Kina innen Viet Minh - den vietnamesiske geriljaen - angrep franske patruljer. Slik forble stillingen i sju ar; de franske styrkene var for fa til a fa has pa geriljaen, og Viet Minh var ikke sterke nok til a kaste franskmennene ut.

I mai 1953 ble Henri Navarre utnevnt til kommandor for de franske styrkene i Indokina, og han la like etter en plan for hvordan Viet Minh skulle slaes en gang for alle. Ved a forflytte franske soldater fra forlegningene ved Hanoi og ut til Dien Bien Phu, skulle Viet Minh bli lokket til a komme frem fra sine skjulesteder. Han regnet med at geriljaen hadde nok forskyninger til a holde angrepet gaende i tre dager, hvorpa Fremmedlegionen og fallskjermjegere fra Ekspedisjonskorpset skulle forfolge og tilintetgjore Viet Minh. Navarre skal ha fryktet at ikke Viet Minh ville stille med nok soldater, men dette skulle bli hans minste bekymring.

Ho Chi Minh ga general Võ Nguyên Giáp ordre om a angripe franksmennene ved Dien Bien Phu. Onkel Ho skal visstnok ha tatt av seg tropehjelmen, snudd den opp den og stroket pekefingeren langs bremmen mens han sa "Her er vi...". Sa skal han ha pekt mot bunnen av hjelmen: "... og der er franskmennene. Uansett hva de prover pa, sa kommer de ikke ut". Og slik skulle det ga. Navarre hadde ikke regnet med den vietnamesiske oppslutningen om a forskyne Viet Minh. Vapen fra Koreakrigen - som endte i en fredsavtale tidligere samme aret - ble fraktet gjennom Kina, smuglet over grensen til Vietnam og slept gjennom de jungelkledde fjellomradene og frem til stillingene ved Dien Bien Phu. A sykle denne strekningen pa asfaltert landevei var tungt - a trekke artilleri, amunisjon og proviant pa stier ma ha vart et slit. Et slit som avgjorde denne Forste Indokinesiske krigen, og ble begynnelsen pa slutten av kolonitiden. Viet Minh vant slaget snaue to maneder etter at de startet angrepet. Franskmennene innsa nederlaget og forlot nordlige Vietnam for godt. Vietnam var med det tapt, men det skulle ta ytterligere tjue ar for alle innsa det.

Selv om skyttergravene i Dien Bien Phu idag kun fenger en og annen busslast vestlige turister med bisarr historisk interesse, sa virker det som om Ho Chi Minhs ord om at man ikke kommer ut forsatt er gyldige. Fire mil sorost for byen - fire kilometer fra grensen til Laos - blir jeg stoppet av en grensepatrulje oppe i fjellene. En offiser kommer bort til meg. Taus og alvorlig rister han sakte pa hodet. For ordens skyld prover jeg en forklaring pa det jeg kan av vietnamesisk. "Jeg visum Laos", sier jeg uten at hoderistinga opphorer. "Jeg ikke Laos?". Endelig nikker han, og jeg gjor vendereis.

Eneste utvei er a sykle til Hanoi. Den smale veien gar gjennom landsbyer og langs akre, hvor folk er opptatt med innhosting av ris og mais. Mange av folkene tilhorer Tai-stammen, hvor kvinnene har haret satt opp i en kjegle.

To Hmongjenter renser ris foran et hus. Den ene har klatret opp i et tarn, hvor hun heller ris fra en kurv. Den andre star pa bakken og vifter for a skille riskornene fra klinten. Jeg gar av sykkelen, tar med meg kameraet og gar ned mot huset. Nar jentene ser meg, kaster de fra seg riskurv og vifte, og stryker til skogs. Som om en harete bleik mann ifort svart underbukse skulle vare farlig. Vel tilbake pa sykkelen slar det meg at jeg ma lare meg mer vietnamesisk.

I motbakkene er det varmt. Vinden blaser ikke, og sola er steker. Det samme synes sikkert en mann i mork dress som passerer meg pa motorsykkel. Eller kanskje han bare svetter av angst for at bruden som sitter bak ham med begge beina pa venstre side skal fa smoringsolje i det hvite sloret. Eller kanskje han tenker pa hvor mye gjestene pa det tjuetalls motorsykler som folger etter kommer til a spise og drikke for. Vi nikker forstaelsesfullt til hverandre.

"Vil du spise lunsj hos meg?", spor en ungdom. Han sykler ved siden av meg pa vei hjem fra skolen, ikledd hvit skjorte og mork bukse. Selv om det er ogsa alt han klarer a si pa engelsk, takker jeg ja. Vi sykler til noen hus som star pa stylter inne i skogen. Boliger til folkegruppen Svart Tai. Et uthus er fyllt med mais. Trappa foran dora til hovedhuset er dekket med sandaler, sa jeg tar av meg pa beina og ga inn med svette og hullete sokker. Huset har kun ett rom, ti ganger fem meter. Noen madrasser er rullet sammen her og der, og tyder pa at det er mange som sover her. Langs den ene veggen er star et skap, og oppa skapet star en tv. Ellers er eneste moblementet et bord med noen sma stoler rundt. Alle vinduene har tregitter og vinduslemmer. Faren i huset sitter ved dette bordet og drikker te. Over ham henger mange diplomer fra haren - han er en gammel soldat. Vi rekker en kopp te og utveksler noen hoflighetsfraser om familie for lunsjen star pa gulvet. Mannen er seksti ar gammel, og far til atte. Min venn er den attende og yngste. Kjokkenet er i et eget hus som ligger vegg i vegg. I noen gryter putrer lunsjen over balet. For det er faktisk mulig a ha et ildsted i et trehus som star pa stylter. Et to kvadratmeter stort nedfelt trau er fylt med leire, som skiller glorne fra tregulvet. Nar maten er klar, forsvinner kvinner og barn, og jeg setter meg ned sammen med fire menn rundt ei gryte. De ler av at jeg ikke klarer a sitte med beina i kors, men sa har ikke de syklet halve jorda rundt heller - det gjor beina mindre fleksible. For a holde en slags konversasjon gaende, aper jeg etter hva de yngste sier. Det er nok underholdning til a holde det gaende til kyllinggryta er spist opp. Far i huset er passer pa at det ikke gar for mange minutter mellom hver gang det skales. Nar jeg takker for laget, spor jeg om kan fotografere vertskapet ved a holde opp kameraet med et sporrende blikk. Far i huset gir tegn til a jeg skal vente litt, og gar inn i igjen. To minutter senere kommer han tilbake med ren skjorte, blaser seg opp og gir akt. Klar til a fotograferes.

I Yen Chau gar jeg i Bondenes Bank for a veksle penger. Selv om mannen bak skranken ser ut som en fagmann i sin hvite skjorte og gyldne slipsnal, sa virker han lettere usikker pa hvordan man bytter dollar mot dong. Han ber meg fylle ut skjemaet "Soknad om veksling av penger" - et ganske omfattende skjema - med rubrikker for antall sedler og palydende belop, mitt fodested og hvor passet mitt er utstedt. I tre like eksemplarer. Deretter taster bankmannen inn alt jeg har skrevet i Bondenes Banks datasentral. Sa sukker han, torker svetten fra pannen og gir meg halvannen million.

Samme sted treffer jeg tyske Sonja. Hun arbeider med et forskningsprosjekt for a kartlegge bondene i en landsby like ved. "Hva er det du undersoker?". "Alt". "Alt?". "Ja. Jeg intervjuer dem om hvilke dyr de har, hvor mye huset er verd, hvilke aviser de leser, hva slags gjodsel de bruker. Ja, alt". "Og hva er formalet?". "Jeg skal prove a finne ut hvilke bonder er det som lykkes best, og hvorfor". "Intervjuer du bondene selv?". "Nei. Jeg snakker jo ikke vietnamsk. Sa jeg har to assistenter. En fra Hanoi og ei fra Thailand". "Thailand?". "Ja. Mange av bondene her i omradet er fra Tai-stammen. Og de kommer jo opprinnelig fra Thailand. Jo, sa har jeg nederlansk veileder her ogsa". "Og hvem betaler for dette prosjektet". "Et universitet i Würzburg".